Men det ga meg en liten ide - så etter første stopp rigga jeg kameraet på gorillapod`en og satte på fjernkontroll og automatikk. Det ble til slutt 950 bilder langs landeveien av snø, vei og fjell. Men noe ble da bra.
Det var en fantastisk tur med litt ymse vær. Regn og solskinn omverandre.
Jacinta var superfornøyd med å møte snøen igjen - det ble etpar småturer på henne også på turen. først en liten tur ved håhelleren i setesdalsheiene. Ingen sauer ute enda - så Jacinta fikk springe løs og herje i snøen. Gjett om hun koste seg.
Så satte vi oss i bilen igjen og kjørte inn til suleskard og videre til øygardsstølen. Det er herfra man går inn til kjeragbolten. Jeg gikk en liten del av løypa, ikke noe for små barn eller dårlige sko. Det var rimelig bratt og vanskelig å gå, men det var mange som tok turen innover alikevel. Traff folk begge veger. Noen hadde store sekker på ryggen, jeg tenkte at det var litt vel i overkant for å være klar for fjellets luner, det er jo bare en liten dagstur tross alt. Ikke så de veldig bekvemme ut heller disse sekkene. Men jøss da. Folk må jo drasse på hva de vil. 
Jeg tuslet turen videre, stoppet ved et lite vann og lot Jacinta vasse litt før jeg gikk tilbake og satte meg i bilen igjen.
Jeg måtte jo ha med meg veien ned til lysebotn når jeg først var kommet så langt.
Vel nede i lysebotn gikk det opp for meg hva sekkene var til.... En av gutta som hadde strenet forbi meg steg nemlig opp av en båt her nede ved kaia. De har selvfølgelig basehoppet fra kjerag, så de store ubekvemme sekkene var nok ikke så alt for tunge alikevel.
Hver sin lyst sier nå jeg... Jeg hadde mer enn nok med å gå langs "stien" oppover, lurer på om de hadde nok med sine hopp?
Etter å ha grublet et lite øyeblikk over dette satte jeg meg i bilen igjen og vendte hjemmover igjen.
Takk for turen Jacinta
