Desemberhøsten

for det første så bryter jeg nå en lang tradisjon - med å bare skrive i bloggen en gang i året, jeg er en hund etter tradisjoner, men siden jeg ikke har andre som leser dette enn meg selv - hva spiller det vel for rolle.

Idag er det 12 dager igjen til Jul, ute er det mørkt og regner. Det er jeg egentlig ganske glad for, fjorårets vinter om enn vakker ga meg en liten pekepinn på at jeg nok ikke kommer til å bli verdensmester på ski. Så jeg takker for hver dag jeg kan gå på tur med Jacinta uten å ha verken planker eller truger på beina.

Høstens blåst og nedbør har fart ille med treningsplassen vår på kjærrane. Banen er blaut og glatt, Den flotte bjørka, som nok drakk unna endel av fuktigheta orket ikke mer - og deisa i bakken ei stormfull natt.

I de siste dagene som frosten har meldt sin ankomst har alle nedbøren ført til frostsprengte fjell. Nå er veien helt stengt, men det tar vel ikke veldig lang tid før den åpnes igjen. Det kommer an på fjellet og sikringen.

Julestemninga har ikke tatt helt av enda så det blir vel siste liten shopping de siste dagene før jul tenker jeg.

Skylder litt på albuen min og, går til fysioterapaut og har fått forbud mot å bære. Betennelse i bicepsen. Er det mulig.

Vel vel, kommer vel kanskje ett innlegg igjen om en stund.

Vennlig hilsen ikkeblogger Johannessen

Blogging er nok ikke helt min stil.....

På maandag pakket jeg bilen og satte nesen mot Sandefjord. For første gang på lenge skulle jeg besøke Silje og dyrene på hytta.
Silje og jeg har vært venninder lenge - men stor avstand og et tettpakket dagsprogram gjør at man ikke altid får tid til å møtes.
Men endelig klaffer det.
Jeg får treffe Fanta, den nye stjerna. Fanta og Jacinta er utrolig like, de har de samme faktene. Det er så utrolig morro å se de. Desverre var Fanta halt i et frambein, så de to fikk ikke hilse ordentlig på hverandre. Det får bli en annen gang.



Og så traff vi pus, verdens mest sjarmerende katt. Og en verdensmester på musejakt.
Pus er ikke redd for noe - hun hoppet rett ned på terrassen for å ta de besøkende i øyesyn. Men fant fort ut at man holder seg litt på avstand av hunder man ikke kjenner. Jacinta ble litt i overkant virrete.





Jacinta visste ikke helt hvordan hun skulle forholde seg til dette lille vesenet, så det var greiest å ha ballen i munnen, så kunne man la all frustrasjonen gå ut over den. Hun ville gjerne snuse, men var ikke helt fremmed for å jage heller.


Tusen takk Silje for en hyggelig hyttetur - jeg koste meg masse, og det var kjempekoselig å treffe deg igjen.
håper ikke det blir like lenge til nestegang.

Ann Helen